Historien om plastposer

Cybertron fant plastisiteten til nitrocellulose, og tingene den laget var fortsatt ugjennomtrengelige. Han brukte den til å lage noen vakre risboller, kopper, flasker og tekanner. Han beundret mesterverkene sine og skrev et brev til vennen sin, den berømte vitenskapsmannen Faraday. Faraday brydde seg dessverre ikke før en fotograf dukket opp. Fotograf Alexander Parks har mange hobbyer, og fotografering er en av dem. På 1800-tallet klarte ikke folk å kjøpe ferdig-fotografisk film og kjemikalier slik de gjorde i dag, og de måtte ofte lage det de trengte. Så enhver fotograf må også være kjemiker.

"Stedfaren" til dette magiske materialet er den mest tallrike cellulosen i planter.

I 1845, da kjemikeren Sebtan, som bodde i byen Basel i den nordvestlige delen av Sveits, eksperimenterte hjemme, slo han ved et uhell i bordet med konsentrert svovelsyre og konsentrert salpetersyre. Han tok raskt opp forkleet til kona for å tørke av bordet. Blandet syre. Etter det hektiske henger han opp forkleet på komfyren og baker det. Uventet smeller og brenner forkleet, og blir øyeblikkelig til aske. Cybertron kom tilbake til laboratoriet med denne "betydelige oppdagelsen" og gjentatte "ulykker". Etter mange forsøk fant Cybertron endelig årsaken: hovedkomponenten i det originale forkleet var cellulose, som var i kontakt med en blanding av konsentrert salpetersyre og konsentrert svovelsyre for å danne nitrocelluloseester, som senere ble mye brukt i nitrocellulose. .

Et av materialene som brukes i fotografering er "bomull", som er en "nitrocellulose"-løsning, det vil si en løsning av nitratcellulose i alkohol og eter. Den ble brukt til å lime lysfølsomme kjemikalier til glass for å lage en ekvivalent med dagens fotografiske film.

På 1950-tallet så Parks på forskjellige måter å håndtere bomull på. En dag prøvde han å blande bomullen med kamferen. Til hans overraskelse ga blandingen et fleksibelt materiale som var bøybart. Parker kalte stoffet "Paxin", som var den tidligste plasten.

Parker brukte "Paxin" til å lage en rekke gjenstander: kammer, penner, knapper og smykker. Parks er imidlertid lite forretningsbevisst og har tapt penger på sin egen forretningsforetak. På 1900-tallet begynte folk å utforske nye bruksområder for plast. Nesten alt i familien kan lages av en slags plast.

Fortsett å utvikle resultatene til Parks og tjene på det og overlate det til andre oppfinnere. John Wesley Hayat, en skriver fra New York, så denne muligheten i 1868, da et biljardprodusent-klaget over mangel på elfenben. Hayat forbedret produksjonsprosessen og ga et nytt navn for "Paxos" - "Sivil" (falsk elfenben). Han fikk et ferdig-marked fra biljardprodusenter og laget snart en rekke produkter av plast.

Tidlig plast var utsatt for brann, noe som begrenset omfanget av produkter som ble brukt til å lage dem. Den første plasten som med hell tåler høye temperaturer er "Beckerett". Leo Beckland vant patentet i 1909.

I 1909 syntetiserte Baeland i USA først fenolisk plast. På 1930-tallet ble nylon introdusert, og det ble kalt "kombinert av kull, luft og vann, tynnere enn edderkoppsilke, hardere enn stål og overlegen silke." Deres fremvekst la grunnlaget for oppfinnelsen og produksjonen av forskjellige plaster. På grunn av utviklingen av den petrokjemiske industrien i andre verdenskrig, erstattet plastråvarer kull med olje, og plastindustrien utviklet seg også raskt.

Plast er et veldig lett stoff som kan mykgjøres ved oppvarming ved svært lav temperatur, og kan lages i ulike former etter ønske. Plastproduktene er fargerike, lette i vekt, ikke redd for å falle, økonomiske og holdbare. Utseendet har ikke bare brakt bekvemmelighet til folks liv, men har også i stor grad fremmet utviklingen av industrien.